Her jeg er nå, kan jeg høre E6-en, og mellom trærne kan jeg se trailere kjøre forbi, men de ser neppe meg. Jeg ligger skjult bak bjørkene. Skjult som en soldat.
Den siste tiden har vært preget av rekordvær. I hovedsak varme, men i går opplevde jeg det som føltes som rekordregn. Det slo nok ingen rekorder, men det var rimelig vått likevel.
Våren i nord i 1940 var også preget av vær, men ikke av varme og over tretti grader. De hadde kulde og snø. Ifølge mormor, som vokste opp i Ballangen, ikke langt fra Narvik, var det en halv meter snø til 17. mai. Dette er selvfølgelig ikke ideelle forhold å være i krig under, men det er mulig at det var mer ideelt for norske soldater enn de fleste andre. De var jo vant til det. Flere av de franske alpejegerne kunne ikke gå på ski engang.
Den strekningen jeg har gått nå, skjedde det lite spennende krigshistoriemessig. Hester ble brukt til å dra nødvendig utstyr, en og annen maskin kjørte seg fast, og soldater og offiserer kjørte buss.
Kjørte buss? tenker du kanskje, men hva er mer praktisk enn det, når du skal forflytte troppene dine et par mil lenger sør? Teoretisk sett hadde de en enklere tur enn meg, men i realiteten var det nok mange som satt med mørke tanker. Det var krig. Ville de leve neste dag? Hva med den etter det? Når et liv først er tatt, kan du ikke ta det tilbake.
Ved Lund, der terrenget åpner seg østover mot Gratangen, gikk de ut. Visstnok skal flere av de lavere offiserene ha vært i en slags panikktilstand, og kjeftet på soldatene som ikke kom seg raskt nok ut. Det er fullt forståelig, men det var ingen akutt fare. Fienden var lenger unna.
I dag er området rundt Lund preget av jorder og tomme og slitte hus, samt et og annet som er bebodd, og Polar Zoo, som ligger rett nedi veien. Jeg gikk ikke innom.
Selv sitter jeg ved inngangen av Kolbanskaret i julikveldssol og hører bekken bruse under skråningen foran meg. Nå er det stille og fredelig her, men i 1940 var det herfra det startet. Herfra og ut var det krig.
Fint skrevet. Spennende lesing! ?