Målselv og Bardu

Målselv og Bardu. Jeg befinner meg fortsatt i dette området, et område som har en unik historie i norsk sammenheng. En historie som faktisk er en av de viktigste grunnene til at jeg startet så langt nord som i Tromsø. Jeg har dultet borti denne historien litt den siste tiden, men nå tenker jeg at jeg virkelig skal slå til.

Hva gjør historien unik, sier du? Det skal jeg si deg. Indre Troms er nemlig det eneste stedet i landet som har hatt en kontrollert kolonisering av folk fra en annen landsdel.

Det startet med Jens Holmboe, fogd i Senjen og Tromsø fogderi. I 1781 fikk han nyss om store, ubrukte skoger inne i landet, hvor ingen bodde. Han dro for å ta en titt, men så ikke trærne for bare skog. Da han kom tilbake igjen, bestemte han seg for å gjøre en skikkelig befaring, med folk som hadde peiling. Tanken var at hit kunne folk flytte.

Hva som gjorde ham så iherdig i dette flytteprosjektet er ikke godt å si. Han hadde antakeligvis klart seg helt fint uten. Kanskje han bare kjedet seg, eller kanskje det hadde bakgrunn i flere kompliserte smågrunner jeg ikke går inn på her, men én ting kan jeg si. Svenske samer som hadde mistet reinen i pest, kom flyttende vestover årene i forveien, og norske embetsmenn likte dette svært dårlig. Kanskje fordi de mente at de ødela skogen for skogdrift, eller kanskje de var redde for en saktegående svensk invasjon. Antakeligvis overreagerte de.

Uansett hva de høye herrer suste med i hodene sine, fant i hvert fall fogden ut at folk måtte flytte til dette området, for å drive skogen og dyrke marken. Han hadde ikke tro på nordlendinger, for de ville ikke annet enn å fiske, og i hvert fall ikke bli tømmerhuggere. Kanskje bortsett fra folk i Vefsn. Han fikk et par eventyrere derfra til å flytte inn i 1788.

Men Holmboe var ikke alene. Skoginspektør Nicolai Ramm, likte også prosjektet, og tenkte at folk i dalene nord i nylig oppløste Opplandenes amt, var gode kandidater. Heldigvis for ham, kom det en gigantisk flom i dalførene i 1789, som dro med seg jorder og hus og folk og fe og gjorde at de som bodde nærmest elva måtte bygge høyere senger for å slippe å sove under vann.

Eller noe sånt.

Folk reiste i hvert fall. Over land til Trondheim, og så med båt nordover. De fra Gudbrandsdalen bosatte seg hovedsakelig i Målselv, og de fra Østerdalen i Bardu. Etter hvert jevnet det seg mer ut.

Samene var selvfølgelig ikke særlig glade for dette. Verken de som halvveis hadde bosatt seg der, eller de som alltid hadde brukt området som sommerboplass, men det var ikke stort de kunne gjøre med det.

Da jeg forleden ble invitert på kaffe på en gård ved Bardus bredd, fikk jeg høre at det er skrevet altfor lite om samenes synspunkt i saken. Det meste er bare glorifisering av tøffe nyryddere, men, fikk jeg høre, det har vært store konflikter, med drap på begge sider. Nå har folk heldigvis for det meste blitt venner.

Men siden ingen har skrevet noe særlig om samene i Indre Troms, skal ikke jeg bare finne på. Jeg kan heller fortelle at da Holmboe døde, ganske kort etter at han hadde satt igang denne bøtteballetten, fikk folk det vanskeligere. Det var da disiplene til Hans Nilsen Hauge kom dem til unnsetning. Flotte og freidige kunne de meddele at nybyggerne måtte slutte å arbeide, og heller forberede seg på å dø, noe jeg personlig føler er lite konstruktivt. De hadde ikke trengt å reise hele den veien for det.

Det syntes ikke Hauge sjøl heller, så han dro nordover i egen høye person og hjalp til med å rette opp i det disiplene hadde ødelagt, og kanskje litt til.

Fra da av har dølene i Indre Troms klart seg bra. Innvandringen og nyryddingen varte i hundre år, og tilflytting fra gamle trakter enda lengre. Dølene i Troms ville nemlig ikke miste sin kultur og identitet, og det var derfor vanlig til langt ut på 1900-tallet for folk å reise sørover til gamledalene for å finne noen å gifte seg med. 

En av grunnene til at jeg reiste nordover, var å finne ut fra folk sjøl om de fortsatt har tilknytning til Østlandet, og det har de i aller høyeste grad, fikk jeg vite i Bardufoss. Mange har fortsatt kontakt med slektninger sørfra, og de er veldig bevisste på hvor forfedrene kom fra. Da jeg satt og drakk kaffe i Bardu, fikk jeg vite at de som bodde der, kom fra Tynset, og på husfliden i Bardufoss, ble jeg fortalt at bunaden i Målselv er basert på Gudbrandsdalsbunaden. I tillegg hang det diverse plakater om arrangementer hvor man fikk god gammeldags dølakost rundt omkring.

Jeg erklærer første del av min ekspedisjon til norsk lokalhistorie for vellykket.

 

(Min informasjon har jeg hovedsakelig funnet i boka Maalselvdalen av Ivar Sæter, og hovedfagsoppgaven Dølakultur som delkultur av Vibeke Bårdsdatter Bårnes)